«Borgarkrig i Noregs Mållag»

Efter det siste landsmøte er det brutt ut en regulær borgerkrig i Noregs Mållag. Siden august 1955 har det pågått en praktisk talt uavbrutt pressefeide mellom de to fraksjonene. Nynorske aviser prøver ikke lenger å legge skjul på at det har funnet sted en splittelse av Mållaget, og at partene står uforsonlig mot hverandre.

Denne artikkelens titel er således et sitat fra en målavis; under denne overskriften ble landsmøtet kommentert av bladet Sogn og Fjordane i en sørgmodig leder 19/8-55. Det var der det ble hevdet at målfolk «nytta våpna hans Håkon jarl frå Svolder» – et nokså uhyggelig bilde når man tar i betraktning av Håkon jarl var død lenge før slaget ved Svolder. I selve målpressen har man dermed karakterisert det spøkelsesaktige som preget det interne oppgjør på landsmøtet: det var de avdødes basketak, en knokkel-raslende kamp mellom gjenferd.

Som vi vet er det samnorsk-politikken som har fremkalt splittelsen av Noregs Mållag. Konflikten er ikke av ny dato; den kom første gang til kraftig utbrudd på landsmøtet i Ålesund i 1950. Den gang rettet Fridtjof Sørbø en skarp kritikk mot planene om en norsk språknemnd, og han fremsatte i den forbindelse et resolusjons-forslag som var litt av en bombe. Jeg siterer fra Sunnmørspostens referat 10/7-50:

«Den unge Fridtjof Sørbø frå Bergen gjorde framlegg om at årsmøtet sende denne resolusjonen til Stortinget: «Årsmøtet i Noregs Mållag vil beda Stortinget dryga ut med å taka stode til framlegget om å få skipa ei fast språknemnd til dess spursmålet er meir utgreidt».
Han grunngav dette med at det ville vere svik mot Ivar Aasens verk og mot alt norsk målreisingsarbeid om Noregs Mållag ikkje mælte i mot samnorsk-lina… Rektor Halvard Framnæs var heilt samd. Språknemnda er ein lekk i ein medveten kortblandingspolitikk. Ho vil rive grunnlaget bort under Noregs Mållag som kamporganisasjon… Dr. philos Ingeborg Hoff, medlem av språknemnda, fekk så ordet. Ho var heilt samd i at Noregs Mållag måtte ta stode til spørsmålet. Av eiga røynsle visste ho kor utruleg lettsindig nemnda gjekk fram under førebuingsarbeidet…»

På dette tidspunktet var det samnorsk-partiet som behersket styret. Men til tross for at formannen, rektor Asbjørn Øverås, uttalte seg skarpt mot Sørbøs forslag og faktisk gjorde kabinettspørsmål på saken, ble «framlegget» vedtatt med 43 mot 32 stemmer. Resolusjonen avfødte en voldsom polemikk mellom de samnorske og de heilnorske. Anton Beinset kommenterte landsmøtet i en blodskutt Dagblad-leder 10/7-50: «Noregs Mållags tragedie». Han lot det hagle med invektiver over «bakstrevarane i norsk målpolitikk», og felte også en knusende dom over selve Mållaget:

«…Ungdomen er ikkje med lenger, og på landsmøta er det for det meste nokre få sjølvvalde gubbar som møter og rår… Møtet i Ålesund er botnen og venteleg slutten. Med slik innstilling og med slike vedtak har Noregs Mållag sett seg sjølv utanfor, for godt. Unge og radikale folk vil ikkje kjenne seg heime i eit slikt lag, og dei restane som er att vil falle frå. Denne samskipnaden vil få nett same lagnaden som Riksmålsforbundet: Ei samling av gamle trøytte menn som ingen tek omsyn til, ikkje eingong når Øverland gjer seg til talerøyr for dei.»

Dette med «gubbar» og «gamle trøytte menn» er et viktig punkt; Det har siden 1950 vært hovedargumentet i enhver debatt mellom de to fraksjoner. Begge parter hevder at de selv strutter av ungdom, mens motstanderne er mimrende oldinger. Bergenseren Ludvig Jerdal rykket dengang ut med et svar til Beinset (Dagbladet 19/7 – 50); han påviste at det var de unge som hadde opponert mot samnorks-linjen, mens de gamle hadde forsvart den:

«…Sanningi er at framlegget til fråsegn um språknemndi kom frå ein av dei unge på årsmøtet. Dagbladet hadde sjølv i referatet sitt frå møtet at det kom frå den unge gudbrandsdølen Fridtjof Sørbø. Han er ikkje meir ikring 23 år gamal, og kan soleis ikkje skuldast for å vera nokon gamling. Dagbladet er kome i skade for å setja tingen heilt på hovudet. For sanningi er at det var yngre folk som gjekk inn for den lina som sigra. Medan «gubbane» var å finna millom dei som framum alt vilde ha fred. Rektor Severin Eskeland gjekk soleis sterkt inn for at formannen, som unge folk på årsmøtet ville kasta…»

Også i den aktuelle debatt svirrer det med beskyldninger om alderdom. Mållagets nuværende formann, seierherren fra siste landsmøte, Knut Robberstad, har indignert dementert påstanden om styrets åreforkalkning. I en artikkel, «Etter årsmøtet 1955» (Norsk Tidend 3/9 -55), fremlegger han en liten alder-statistikk:

«Sigmund Skard talar um dei gamle og dei unge. Kvifor vil han tvinga meg til å minna um at Inge Krokann er over 60 år og eg er 6 år yngre, eller å nemna at den yngste or hans talarflokk var på lag 10 år eldre enn den yngste talaren or fleirtalet? Kvifor kallar han ikkje flokken sin halvgamlingane?»

Det var som talerør for ungdommen (Inge Krokann: 62 år) at professor Skard på landsmøtet gikk til angrep på det eldgamle styre (Knut Robberstad: 56 år). «Storparten av ungdomen har avskrive Noregs Mållag,» uttalte han. «Det trengs nye signal!» Og slik lød det nye, befriende signalet:

«- Etter kvart eg har sete og høyrt på ordskiftet og foredraget her har eg fått ei sterk kjensle av at det er idyll i Noreg Mållag.Men utanfor i målverda er krisa verre enn nokon sinne, det må vi sjå i augo. Prosentvis står vi veikare enn vi nokon gong har gjort her i landet, og omdaninga av samfunnsstrukturen skaper ei fåre inne i oss sjølve. Valkartet er sakte fint nok, men ikkje til å lite på lenger. Stoda er den at går vi ikkje fram så går vi attende, sa Sigmund Skard.» (Sunnmørsposten 15/8 -55.)

Skard oppnådde en viss sjokk-effekt ved å skildre nynorskens katastrofale tilbakegang ved sprogavstemninger i skolekretsene. For første gang ble disse nederlagene innrømmet fra mållagets talerstol. Året i forveien hadde Robberstad bagatellisert dette storskredet under sin innledningstaøe på landsmøtet (referert i Gula Tidend 18/8 -54):

«…Me har mist nokre krinsar nordpå, serleg der er lærarar utan skikkeleg utdaning eller der byfolk er flytte inn i krinsane. Men nokre få krinsar er inkje å leggja vekt på når me hugsar at i siste framgangsbolken vann me kring 1000 krinsar i ein rusj.»

Den slags krigskommunikeer går ikke lenger, fastslo Skard. Han malte Foreldreaksjonen på veggen:

«Foreldreaksjonen er ein større fare enn nokon vil tru. Kva har Noregs Mållag gjort for å stogge den? Kva argument har dei brukt? Det er berrsynt at det sitjande styre ingenting kan gjera. Det ser nynorsken isolert. Krinsavrøystingane viser skremande tal. I ei mengd krinsar heng nynorsken i den tynne tråden som heiter heimesitjarane. Kva moderne propagandametodar har det sitjande styret teke i bruk? Kva argument har ein sett mot dei som er breddfylte av foreldreaksjonspropaganda?
Vi veit kva argument som beit før, men kva skal ein seie til dei unge, dei som flokkar seg kring jazzorkestra, som susar etter vegar og gater på motorsyklen? Det er desse som er foreldre om få år, og skal røyste om skulemålet.»

Men tross disse manende advarsler om foreldreaksjon, jazzorkestre og motorsykler ble opposisjonen slått ved valget. Robberstad fikk 112 stemmer mot Krokanns 87. Når Sigmund Skard siden har referert valgresultatet, har en behendig omskrevet dette med de 25 stemmenes overvekt: egentlig dreide det seg bare om 13 stemmer: «Faktisk ville ei forskyving på berre 13 røyster ha vore nok til å setja nye folk inn».
Denne lille tall-tekniske finesse avslører at Skard er en dyktig mann med en stor fremtid i norsk språkpolitikk.

Efter landsmøtet har Skard skrevet en lang programartikkel, «Ekspansjon i norsk reising», offentliggjort i flere aviser. Her gjør han rede for de to «linene»:

«Dei motsetningane som her står mot kvarandre, er i røynda gamle i målrørsla; men voksteren etter krigen har gjort dei tydelegare. Det noverande styret fylgjer det som ein tør kalla konsolideringslina. Synet tar sitt utgangspunkt i de landslutene, serleg vestpå, der nynorsken er mest rotfest, og sikter i fyrste rekkja på å byggja ut organisasjonen åt Noregs Mållag innanfor desse distrikta, til eit målarbeid i tradisjonelle former.
Kjernetroppen i denne flokken er gamle og vyrde menn som sjølve var med i den store stridstida, mange av dei er no over 70 år. Dei har djup mistru til fornorskingsarbeidet og dei nyare freistnadene på samarbeid med bokmålet. I ideologi og målbruk held dei seg stort sett til dei historisk-nasjonale slagorda som beit best den gongen dei store sigrane vart vunne. Ein hovudtanke hos flokken er å verna nynorsken slik han er i dag. Om framtida blir oftast lite sagt; men fleire reknar tydeleg med ei lang varig målkløyving, der ein lokalt konsolidert nynorsk skal overvintra til trengselsåra er omme og resten av folket kjem etter. Flokken synest rekna med at vonene er gode i så måte. Årsmeldinga frå Noregs Mållag var optimistisk, og styret var velnøgd med arbeidet sitt. Der var skipa mange nye mållag og arbeidsnemnder sidan sist. Mot dette synet hevda opposisjonen på årsmøtet det ein kunne kalla ekspansjonslina.»

Denne «ekspansjonslina» var det som tidligere på året kom til uttrykk i «en appell om språklig samarbeid», redigert av Sigmund Skard og offentliggjort i dagspressen 13/5 -55 med 120 underskrifter. I denne appellen het det bla. a. :

«…den folkelige grunnstrømmen innenfor begge målformer har etter hvert ført framover mot samling. Grensen mellom de to mål er i dag mindre skarp enn før… I dag ser vi klart at resultatet ikke må bli varig språkkløyving, men en samvokster, der framtidsnorsken henter seg rikdom fra begge mål…»

Appellen oste av demagogiske fraser som: «Selve vårt nasjonale fellesskap»…»den folkelig-nasjonale språkbevegelsen»…»den folkelige grunnstrømmen»…»en samvokster»…»et folkelig grunnsyn»…»alt folkelig norsk». Men tendensen i all denne sosial-nasjonalistiske retorikk var klar: Appellen var en oppfordring til å slutte opp om Norsk språknemnd og samnorskpolitikken. Flere kjente målfolk var blant underskriverne – f. eks. Olav Midttun, Inge Krokann og Tarjei Vesaas. Men vi konstaterer med interesse at ingen av dem som ble valgt inn i Mållagets nye styre, hadde underskrevet dette oppropet – verken Robberstad, Vågslid, Stavang, Evjeberg, Sandvik, Flakne eller Årnes. Og det var med god grunn de hadde holdt seg borte: Appellen inneholder et klart utsagn om at landsmålet ikke ville bli «framtidsnorsken». Ekte målfolk måtte gjennomskue at dette var et kapitulasjonsdokument. «Ekspansjonslina» er ganske enkelt nynorskens dødslinje.

Mange målfolk har reagert på Skards redegjørelse for «ekspansjonslina». Hvorfor uttrykker han seg så svevende og uklart? Kan han ikke nevne tingen ved dens rette navn? I Stavanger Aftenblad  5/9 – 55 gikk Sigurd Sandvik professoren på klingen:

«Men kva er det i røyndi Sigmund Skard og hans folk vil? Kva slag ekspansjon er det han meiner? Den ekspansjonen som går ut på å vinna større rom for nynorsken i skule, kyrkje og styringsverk, er me då so hjartans samde om, alle i Noregs Mållag. Og me vil gjera alt me kan til å få nynorsken inn i blad og bøker. Sameleis er me samde om ekspansjon i sjølve laget, med å få nye medlemer og då serleg ungdom. Men korleis me skal få tak i «den ungdomen som rasar etter vegane på motorsykkel», – som vart sagt på årsmøtet, – det har Skard tilgode å fortelja oss. Men kanskje det er ekspansjon i arbeidsområdet åt Noregs Mållag, han meiner – at me no skulde til å arbeida med bokmålet? Me har sett sume målfolk, vil verta, tek til å kalla bokmålet for sitt mål. Men Noregs Mållag kan ikkje arbeida anten med eller for bokmålet utan at laget brigdar føremålsparagrafen. – Eller det er ein «ekspansjon» i sjølve målet kanskje, han meiner? – at nynorsken skal skifta ham å retta seg etter bokmålet? Professor Skard er med på eit slikt «hamskifte» i språknemndi. Kor langt har han tenkt å gå her? Før me får svar på det, kan me ikkje vita kva han har å fara med.»

Den som har laget den kraftigste offentlige oppvask med samnorsk-fraksjonen, er den unge Hallvard Bergwitz. Jeg gjengir noen utsnitt av hans sensasjonelle artikkel, «Sigmund Skard og sjøormen», offentliggjort bl. a. i Varden 27/8 -55. Her blir tingene virkelig sagt rett ut. Først karakteriserer han opposisjonens opptreden på landsmøtet:

«Um årsmøtet kan ein stutt segja at det var nedslåande for den som kom dit med ærleg vilje til eit sakleg ordskifte um dei praktiske tiltak som Noregs Mållag til kvar tid lyt arbeida med. Den ideologiske sida av ordskiftet hev heller ingen realitet. Heilt frå fyrste stund var ordskiftet, frå opposisjonen si side, berre taktikk i spelet um å vinne fleirtalet på årsmøtet. Og alle hjelperåder som kunne tene dette fyremålet, vart tekne i bruk – til og med dei aller tarvelegaste. Den agitasjonen som vart nytta, ligg under all kritikk. Frå talarstolen fekk me servera rein demagogi frå dei menn me trudde var millom dei fremste i det kulturelle livet i landet. Skard hadde serleg spesialisera seg på denne vitskapen. Og kringum i salen hadde klakørane spreidd seg. Kvar gong ein av opposisjonen hadde ordet, var det vill klapping, so det fekk oss til å tenkje på skræmelege vitnemål aust for jarnteppet.»

Så følger en like nådeløs avsløring av opposisjonens program:

«…Noregs Mållags landsmøte i splidens og forvirringens tegn», er yverskriftene som skin oss i møte. Men det ansvaret tenkjer eg Skard og folki hans tek heller lett. Deira uppgåve er nettupp å rive ned det som er bygt upp dei seinaste tri åri, so Noregs Mållag vert upprivne og nøytralisera og gjort til eit vedheng til Norsk Språknemnd og Arbeidarpartiet.
-Dette kan derimot Skard ikkej segja beint ut. Då var det fleire som vilde reagere og skilje lag med han. Men avdi dette er den røynlege bakgrunnen for opposisjonen, fær me høyre lokketonar um ei skoddut «ekspansjonsline».
-Skard & Co. er usamde i sjølve fyremålet åt Noregs Mållag. Dei er trøytte, vonaluse menn som vil ha slutt på målstriden. Lat oss få eitt mål i landet snøggast råd! Kravet um at det skal vera norskt, er for gamaldags. Det er deira veg. Det er eit syn ein lyt freista å skyna, um ein er usamd. Men det er likevel for mykje av det gode at desse folk som røyneleg er ei femte-kolonne innan rørsla, gjer krav på makti. Folk med ære vilde draga seg ut or ei rørsle når dei er usamde i grunnsynet som rørsla byggjer på. Det burde Skard & Co gjera òg.
-Skard er ein av målprofetane i Arbeidarpartiet. Den parti-politiske prestasjonen hans stend på spel. Og dette hev mykje meir segja for Skard enn det norske målet. Skard er fyrst og fremst parti-politikar – dinæst målpolitikar.
…Men å tryggje seg makti i Noregs Mållag var planen åt Skard å velte ansvaret yver på målfolket for den villfarne målpolitikken i Arbeidarpartiet, og serleg for den nye læreboknormalen som ligg på bordet, og som ingen fyrebils vil taka ansvaret med å setje ut i livet. Den nye læreboknormalen er i røyndi ei ny rettskriving og ein ny amputasjon av norsken, jfr. millom anna fyredraget åt Alf Hellevik (varaformann i språknemndi) i Telemark Mållag 26/11 1953.
-Dei som hev teke på seg uppgåva å verje norske i Språknemndi, kjenner seg utan samband med målfolki, sa språknemndmannen Håvard Skirbekk på landsmøtet. Det same stadfeste Skard, som og er med i Språknemndi. Og her er me visseleg inne ved kjerna i saki.»

På mållagets landsmøte prøvde Skard å spille den våkne realistens rolle: han som rusker opp i idyllen, han som vekker de sovende. Hans omtale av valgnederlagene i skolekretsene hadde en tone av apokalyptisk virkelighetssans. Også i sitt offentlige referat fra møtet fremhevet han sin egen livsnære holdning i motsetning til «styreflokkens» romantiske tornerosesøvn:

«…Men straks noko spørsmål peika ut over dei vanlege rammene, mot nye krav som tida reiser, vart det opnlyst kor sterkt styreflokken røren seg i tradisjonelle tankebanar. Ein uhyggeleg stor del av ordskiftet gjekk med til anekdote-forteljing frå sigersdagane kring 1905.»

Bergwitz har replisert ved å påvise at de valgnederlagene Skard gjør et så stort vekkelses-nummer av, faktisk er en følge av Skard-fraksjonens egen sprogpolitikk. I en ny artikkel, «Skipbrot for samnorsk-lina i norsk målpolitikk»; (avisa «Dagen» 17/9 -55) skriver Bergwitz bl. a. :

«Samnorsk-lina eller tilnærmingslina, den målpolitiske lina som Arbeidarpartiet ein gong knesette, er no i full oppløysing. Og målpolitikarane i Arbeidarpartiet er ute og ror so det fossar, gor å berge si eigi parti-politiske ære og æra åt partiet.
…Det er ingen tvil um at det er samnorsk-politikken, eller tilnærmingslina, som hev vekt den språklege reaksjonen i landet, og som hev ført til so store tap for nynorsken. På hi sida hev samnorsken vore ei dyr sovepute for målfolket.»

I en tredje artikkel, «Spark i sengjehalmen», har Bergwitz tatt skarp avstand fra den nystiftede Kringkastingsringen. Også i denne forbindelse feller han sin dom over samnorsk-politikken – i noen ord som fortjener glass og ramme:

«Det er og beintfram usømeleg av dei som arbeider for eit norsk mål, å leggje seg burti korleis målet til motparten – danskemålet – skal vera laga.
Ein kan ikkje arbeida for uppnorsking av danskemålet utan å skada arbeidet for nynorsken. Her lyt ein gjere eit val. Det bør vera reine linor, og ein lyt stride med blanke og reinskege våpen. Hev nokon høyrt at Riksmålsforbundet hev lagt seg burti korleis nynorsken skal skrivast eller talast? Det er like udemokratisk av målfolk å leggja seg burti kroleis bokmålet skal vera, som det er å setje arbeidsgjevarane til tingingsmenn for arbeidarane i ein lønskonflikt. Korleis tru LO vilde reagera i eit sovore høve?
Lat oss hugse det er ei kultursak me strider for. Då bør meog halde ein viss kulturell standard, trass i um motmennene ikkje alltid gjer det. -«Keep your head cool and you feet warm,» segjer engelskmannen, og me hev mykje å læra av honom.»

Denne utfordringen har selvsagt fremkalt iltre svar fra opposisjonen. I Gula Tidend (13/9 -55) har Herbjørn Sørebø tatt hansken opp. Han plasserer selvfølgelig Bergwitz blant de gamle. Nei, nå må de yngre kreftene slippe til i målsaken! (Skal kreftene bli enda yngre enn Bergwitz, må det bety at opposisjonen vil mobilisere barna på neste landsmøte!)
Herbjørn Sørebø taler på vegne av de aller yngste, og feller en hård dom over gamlingene i Mållaget:

«Det er vondt å seia det, men det er ei sanning som må fram. Mange vil venteleg kjenna seg støytt over slike utsegner, men når vi tek vekk den nasjonale rosemålinga er det eit holt og makkete skrin vi finn.»

Dette er nå blitt tonen mellom kampfeller: «eit holt og makkete skrin». Bergwitz blir betegnet som «tordenskjold-soldaten» – et velkjent skjellsord i norsk kulturdebatt: det rammer enhver som viser sitt eget ansikt i striden. Sørebø fastslår i overskriften at «Norsk målreising treng ein ide». Den eneste ide man får øye på i hans egen artikkel er følgende:

«…det må seiast at vi har gjort oss ferdige med den overdimensjonerte nasjonalkjensla, og vi er sers vare for svada og sentimentalt tøv. Vi er hardkokte materialistar som spør etter vinninga vel så mykje som vi spør etter det nasjonale idealet.»

Den ideen kjenner vi – men vi betviler at børsspekulantenes livsanskuelse kan inspirere til ny og flammende innsats for målsaken. Sørebø påstår riktignok noen linjer nedenfor at han vil «ofra og lida» for sin unge, hardkokte tro. Det er som å tale om offerlidelse i forbindelse med et kursfall på hvalolje-aksjer.
I andre motinnlegg har opposisjonens folk forsøkt å stemple Bergwitz som «stripet» person i sprogstriden. I en artikkel i Varden 16/9 -55 («Aasen-folki og opposisjonen») konstaterer Trygve Fosstveit at «Frisprog» har gitt Bergwitz sin velsignelse:

«…I same nummeret var det elles mange smigrande ord til Hallvard Bergwitz, så det er ikkje å undrast på at han no må kjempe på ein «indre front» når han skal føre målstrid. Dei verkelege motstandarane har utropa han til ein slags refsar for fårlege målfolk, og det ville difor vera taktlaust om han retta nokon brodd mot dei som har vist han ei slik ære. Men kan verkeleg Noregs Mållag gjera seg nytte av ein mann som «Frisprog» har adoptert?»

La oss en gang for alle ha slått fast at vi i riksmålsleiren ikke betrakter Bergwitz som noen «alliert». Bergwitz har gjentagne ganger presisert at han ser riksmålsbevegelsen som «svart reaksjon», og at han selv vil bekjempe den med nebb og klør. Vi har ingen som helst rett til å ta ham til inntekt for vårt eget syn, men vi må ha lov til å glede oss over at en motstander velger rene og ærlige våpen i en åndskamp. Vi finner det sympatisk at han reagerer så kraftig og redelig på lukten av politisk reve-gård. Men det er slett ikke sikkert at riksmålsfolk får noen grunn til å triumfere hvis Bergwitz» syn blir det seirende i målleiren. Det kan tenkes at nynorskens posisjon blir faretruende styrket, hvis dens tilhengere gjør alvor av å lytte til Bergwitz» appell: «Lat oss hugse det er ei kultursak me strider for…» Nynorskens eneste chanse til å true riksmålet ligger i at målsaken påny blir uttrykk for en åndsmakt – slik den var det engang i forrige århundre. Det er dette Bergwitz har innsett: at uånden – med alle sine taktiske ferdigheter, sine smarte knep, sin midlertidige fremgang – til syvende og sist er impotent og kraftløs, og vil tape i sluttoppgjøret. Faktisk tjener det på lang sikt riksmålssaken at målfolk har latt seg demoralisere til politiske falskspillere, at de er blitt «hardkokte materialistar som spør etter vinninga…»
Bergwitz har forstått det, og han er i full gang med å piske kremmerne ut av templet. Sett fra et riksmålssynspunkt er denne unge idealisten egentlig en meget farligere motstander enn den gamle realpolitikeren Sigmund Skard.
Samnorsk-professoren har selv tatt angrepet med stor sinnsro. I en artikkel i Norsk Tidend (24/9 -55) uttrykker han sin reaksjon med en vakker metafor:

«…Vi skal turka klysene av oss og gå vidare med målarbeidet denne gongen au.»

I slutten av september 1955 tørnet de to fraksjonene sammen i Studentmållaget i Oslo. Her innledet folkehøgskulestyrar Sigurd Sandvik med et foredrag om «Veg og von i målarbeidet». Han kom bl. a. med følgende interessante uttalelse (sitert efter Gula Tidends referat 29/9 -55):

«Styrken i eit mål er den indre strukturen. Dette skjønar foreldreaksjonen. Det er ille at bokmålsfanatikarane skulle verta dei som tok striden opp mot politikarane, no treng vi ein nynorsk foreldreaksjon.»

Skards folk dominerte debatten – med innlegg som delvis kunne gå rett inn i Darwin P. Erlandsens dustespalte i Dagbladet. Program-redaktør Kiran presenterte en ny og overraskende målestokk til bedømmelse av et sprogs kvaliteter. Man må nemlig spørre seg: Kan dette sprog brukes til et referat av et skøytestevne på Bislett?

«Vi må godkjenne det som folkemålet har godkjent. Det finst ingen i dag som greier å referere ei idrottsstemne på Bislett t.d. i ei slik målform at Sandviks folk kan godkjenne det.»

Stakkars de gamle målkjemperne! Der har de altså gått og dyrket sine diktere; de har forsket med Aasen og vandret med Vinje, gjort opprør med Garborg og drømt med Sivle; de har hatt Aukrust-visjoner og opplevet «maktene» hos Duun – og så viser det seg at det er helt annet sted det egentlig foregår. Sprogstriden blir ikke avgjort på Himmelvarden, men på Bislett. Der ikke Aasen, Vinje, Garborg, Sivle, Aukrust og Duun som gjør utslaget. Det Hjallis og Kupper’n!

Andre Bjerke, 1956.